Har du noen gang ventet på å bli avslørt?
Verdensdagen for psykisk helse er 10. oktober, men temaet er så viktig at den markeres uke 39–42 hvert år. I forbindelse med det vil jeg dele et par historier om imposter syndrome eller bedragersyndromet på norsk.
Jeg er midt i førtiårene. Jeg har relevant utdanning med gode karakterer. Jeg skriver kode i et programmeringsspråk jeg har 22 års erfaring med. Jeg har gått fra utvikler til seniorutvikler, og videre til CTO. Det burde kanskje kunne tolkes som bevis på at jeg vet hva jeg driver med. Men paradoksalt nok gjør det bare fallhøyden større.
Da jeg startet i Novacare, selskapet jeg jobber i nå, slapp jeg unna den tekniske kodeoppgaven fordi en utvikler jeg kjente der gikk god for meg. Jeg seilte gjennom det tekniske intervjuet, knapt uten å snakke om noe teknisk. Imposteren i meg tenkte: "Der lurte jeg dem godt, men jeg blir nok avslørt snart!". Det er syv år siden nå, og jeg venter fremdeles på å bli avslørt.
Jeg tror mange kjenner seg igjen i den følelsen. At man egentlig ikke er god nok. Jeg gjør det i alle fall. Ikke alltid, og kanskje ikke like ofte som før, men av og til kommer følelsen snikende.
En annen historie fra tidligere i karrieren: Jeg hadde nettopp startet i jobben, og kom tilbake fra kurs, ivrig etter å teste det jeg hadde lært. Men så kom feilmeldingen opp på skjermen. Kryptisk. Uforståelig. Jeg spurte en erfaren kollega om hjelp. Jeg ble bryskt og litt hissig avfeid med: "Jeg kan ikke vite alt. Du får google det!"
Det var første gang jeg spurte om hjelp i den jobben. Det gikk flere år før jeg spurte igjen. Han var nok ikke egentlig en drittsekk. Kanskje bare stresset, kanskje hadde han en dårlig dag. Men svaret hans ble en barriere for meg.
Kanskje var det likevel nyttig, for det gjorde meg nok bedre til å finne ut av ting på egenhånd. Jeg måtte jo det, siden jeg ikke kunne spørre om hjelp. Men det burde jo ikke være slik. Et vennlig svar kan gjøre en stor forskjell. Og at man ikke vet, eller ikke har tid, er jo selvsagt helt legitime svar.
I dag prøver jeg å være den som svarer annerledes. For jeg vet hva en avvisning kan gjøre med noen som allerede tviler på seg selv. Men vi kan alle ha dårlige dager, og intensjonene våre kan misforstås, men jeg forsøker også å bli bedre.
Verdensdagen for psykisk helse minner meg om dette:
Jeg er midt i førtiårene. Jeg har relevant utdanning med gode karakterer. Jeg skriver kode i et programmeringsspråk jeg har 22 års erfaring med. Jeg har gått fra utvikler til seniorutvikler, og videre til CTO. Det burde kanskje kunne tolkes som bevis på at jeg vet hva jeg driver med. Men paradoksalt nok gjør det bare fallhøyden større.
Da jeg startet i Novacare, selskapet jeg jobber i nå, slapp jeg unna den tekniske kodeoppgaven fordi en utvikler jeg kjente der gikk god for meg. Jeg seilte gjennom det tekniske intervjuet, knapt uten å snakke om noe teknisk. Imposteren i meg tenkte: "Der lurte jeg dem godt, men jeg blir nok avslørt snart!". Det er syv år siden nå, og jeg venter fremdeles på å bli avslørt.
Jeg tror mange kjenner seg igjen i den følelsen. At man egentlig ikke er god nok. Jeg gjør det i alle fall. Ikke alltid, og kanskje ikke like ofte som før, men av og til kommer følelsen snikende.
En annen historie fra tidligere i karrieren: Jeg hadde nettopp startet i jobben, og kom tilbake fra kurs, ivrig etter å teste det jeg hadde lært. Men så kom feilmeldingen opp på skjermen. Kryptisk. Uforståelig. Jeg spurte en erfaren kollega om hjelp. Jeg ble bryskt og litt hissig avfeid med: "Jeg kan ikke vite alt. Du får google det!"
Det var første gang jeg spurte om hjelp i den jobben. Det gikk flere år før jeg spurte igjen. Han var nok ikke egentlig en drittsekk. Kanskje bare stresset, kanskje hadde han en dårlig dag. Men svaret hans ble en barriere for meg.
Kanskje var det likevel nyttig, for det gjorde meg nok bedre til å finne ut av ting på egenhånd. Jeg måtte jo det, siden jeg ikke kunne spørre om hjelp. Men det burde jo ikke være slik. Et vennlig svar kan gjøre en stor forskjell. Og at man ikke vet, eller ikke har tid, er jo selvsagt helt legitime svar.
I dag prøver jeg å være den som svarer annerledes. For jeg vet hva en avvisning kan gjøre med noen som allerede tviler på seg selv. Men vi kan alle ha dårlige dager, og intensjonene våre kan misforstås, men jeg forsøker også å bli bedre.
Verdensdagen for psykisk helse minner meg om dette:
- Ordene våre betyr noe.
- Vi har alle godt av litt ekstra vennlighet.
Found this post helpful? Help keep this blog ad-free by buying me a coffee! ☕